Minefeltet i Mastrafjorden



Den 17. mai 1942 var Admiral Otto von Schrader igjen ute på en av sine mange inspeksjonsrunder langs vestkysten og turen gikk blant annet i farvannet rundt Rennesøy og Mosterøy. Allerede i rapporten etter denne turen gikk admiralen inn for å minelegge både Mastrafjorden og Talgjefjorden for dermed å stenge to mulige innfartsveier til Stavanger. En slik flankesperring ville tvinge en eventuell inntrenger til å gå inn Byfjorden og dermed havne i skuddfeltet til batteriene på Kvitsøy, Fjøløy, Randaberg og Grødem. Alternativet var å gå inn Boknafjorden, forbi batteriene på Skudenes, Bokn, Finnøy og ende opp øst for Rennesøy hvor man til slutt havnet i skuddlinja for batteriet på Tau. Ved å stenge disse to fjordene oppnådde man altså å tvinge fienden inn i de desidert best bevoktede fjordene.
 
Problemet med å anlegge minefeltene, da spesielt i Mastrafjorden, var at et ubeskyttet minefelt ville vært så godt som verdiløst, da fienden i ro og mak uhindret kunne gått inn med minesveipere og ryddet en fri passasje. Minefeltet i Talgjefjorden derimot lå midt i skuddlinja til batteriet på Finnøy og man anså det derfor som unødvendig å legge sperringene helt over til Finnøy. Operasjonen med utleggingen av feltene ”NW 9” som man kalte dem, ble innledet 12. desember 1942 da mineleggeren ”Brummer” ankom for å legge ut sperringer for fiendtlige minesveipere. Denne typen sperre ble av tyskerne kalt ”Reissboje” og var utelukkende en innretning som skulle forhindre minesveipere i å sette ut sveip til å finne minene. ”Reissbojen” var kort fortalt en spiralformet eksplosiv vaier som lå med forankring på havbunnen og opp til en bøye to-tre meter under overflaten. Dersom sveipet på en minesveiper ville kommet i berøring med en slik innretning ville det blitt sprengt av og dermed satt båten ut av stand til å finne miner.
Brummer la ut 20 slike bøyer på to rekker over sundet mellom Klosterøy og Reianes, like vest for Låderholmen. På nordsiden av Rennesøy ble 107 bøyer lagt ut på to rekker mellom Sørbøneset og Ertensøya i nordvestlig retning.
 
Ordren om utlegging av selve minefeltene ved Rennesøy ble distribuert fra Bergen en uke senere, den 19. desember 1942, og allerede dagen etter gikk båtene ”M1” og ”NS11” fra Bergen med drøyt 100 miner om bord. Minene var opprinnelig av norsk fabrikat, men tatt som krigsbytte og gjenbrukt av tyskerne under navnet ”Pendelstossmine(n)” , hver med 90 kilo sprengstoffladning. Dagen etter ankom de to båtene Stavanger hvor to armerte trålere fra 17 U-Jagd flotilje lå og ventet. Trålerne skulle fungere som luftsikring i form av flytende luftvernbatterier mens utleggingen pågikk. Lille julaften 1942 var været godt nok til at operasjonen kunne starte og de fire skipene satte kursen mot Mastrafjorden hvor ti miner ble lagt i to rekker tvers over sundet mellom Klosterøy og Reianes, like øst for Låderholmen.
Derfra gikk man rundt til nordsiden av Rennesøy hvor 87 miner ble lagt på to rekker mellom Sørbøneset og Ertensøya i en nordøstlig retning, og begge fjordene var dermed permanent sperret.
 
Like etter den tyske kapitulasjonen i 1945 opprettet de allierte styrkene seks minerydningsdivisjoner basert på tysk materiell og mannskap, kalt German Mine Sweeping Administration, GMSA. I Norge ble 4th Division DMRD, ”Deutsche Minen Räum Division” satt sammen i fire flottiljer bestående av totalt 16 tyske skip som engasjerte nærmere 3000 tyske sjømenn som utelukkende drev eksplosivrydding langs kysten. Allerede i juni 1945 var de to minefeltene i Mastra- og Talgjefjorden ryddet og åpnet. Ryddingen ble foretatt av tyskerne selv, men under norsk/britisk kommando og forløp uten uhell. Det skulle likevel ikke gå mer enn knappe 20 år før de samme stedene på nytt kom i de militæres søkelys med samme formål.
 
 
 

Kildehenvisning:
Erik Ettrup