Bilde av tårnkanon fra Austrått fort i Sør-Trøndelag


Avgraderte dokumenter fra Riksarkivet viser at Kystartilleribrigade sør under opprettelsen av ”Stavanger Festning” i årene etter annen verdenskrig, viste spesielt stor interesse for Bru i Rennesøy kommune. Første utkast til befestning forelå allerede i august 1946, knapt et år etter tyskernes kapitulasjon. Den nyopprettede kystartilleribrigaden overtok da en rekke ferdige kystforsvarsanlegg etter tyskerne, men man var i tvil om at plasseringen av artilleri på selve Stavangerhalvøya var særlig gunstig, da dette området lett ville kunne falle i fiendens hender.
 
Kommisjonen konkluderte med at dersom man heller plasserte batteriene ute på øyene nord for byen, ville det straks bli mye vanskeligere for en fiende å bite seg fast i distriktet. Planen ble derfor å opprette et nytt sperrebatteri på Bru, som sammen med Hundvåg og Fjøløy ville kunne bombardere hele nordlige del av Stavangerhalvøya, inkludert Sola flyplass.
 
Første utkastet gikk derfor ut på å plassere ut fire ex-tyske 15cm skipskanoner, hvorav to skulle stå på nordsiden av Brufjellet og to på vestsiden. På Håneset og Austneset skulle man sette opp to mindre tårnkanoner som bakre beskyttelse for batteriet.
 
Under en revisjon av planene i januar 1948 hadde man endret taktikken litt og istedenfor flere små anlegg, mente man at kreftene måtte konsentreres til enkelte, sterke hovedanlegg.
For Bru sin del kan man lese:
 
* Hovedkommandoplass for kystartilleriets gruppesjef
* Et batteri store kanoner på toppen av Bru, for eksempel et 28 cm trippel tårn hvis dette kan frigis, eller et av de danske 38 cm dobbeltårn fra Tirpitz-stillingen i Esbjerg.
 
Tårnene man her snakker om er altså gigantiske pansertårn opprinnelig bygget for tyske slagskip, men som ble oppsatt som Kystartilleri. Et eksempel på et slikt tårn finnes på Austrått fort i Sør-Trøndelag.
 
Dette tårnet som opprinnelig sto på krysseren ”Gneisenau” ville, om det ble montert på Bru, kunne skutt mot mål fra Haugesund i nord til Nærbø i sør!
 
Historien ville det nok ikke sånn, for de første årene etter krigen hadde man ingen godkjent overordnet plan, faktisk skulle det vare helt til 1958 før man endelig fikk lagt frem en plan som ble godtatt av Stortinget. På dette tidspunktet hadde moderne luft til bakke raketter gjort sitt inntog og de store slagskipkanonenes tid var over. Fremfor å bygge ut Bru, valgte man heller derfor å satse på en rekke mindre anlegg og sjøminefelt.
 

Kildehenvisning:
Erik Ettrup