Slutt på en viktig epoke i Rogalands-forsvaret
Av Jostein Egeland, kommandør, sjef Rogaland sjøforsvarsdistrikt

 
 
 
I begynnelsen av juni skal Stortinget behandle proposisjon nummer 56. Denne omhandler blant annet utfasing av Fjøløy fort. Med denne nedleggelsen er forts gruppe Boknafjorden, som vi i dag kaller fortene i Rogaland, i praksis historie.
Utfasingen begrunnes som følger: Det er fastslått at det eks tyske kanon- og torpedomateriell har nådd sin maksimale tekniske levealder, og at stridsanleggene ikke skal inngå i Kystartilleriets fremtidige krigsstruktur. Anleggene er meget sårbare overfor moderne våpen, og har liten stridsverdi. Fortsatt vedlikehold av anleggene, bygningene og materiellet utgjør dessuten en vesentlig belastning på Sjøforsvaret regionale organisasjon. Hensikten med dette innlegg er ikke å diskutere holdbarheten av denne argumentasjon, men å markere at en viktig epoke i forsvaret av Rogaland synes å gå mot slutten.
Når forts gruppe Boknafjorden og dets viktigste fort nå snart utfases, vil det ikke være fast, landbaserte stridsanlegg i Rogaland. Forts gruppen bestod inntil 1990 av følgene fort: Fjøløy, Mastrafjord, Brimse, Tau og Hundvåg. Mens Fjøløy fort dekker hele Boknafjorden, hadde de øvrige fort i oppgave å dekke de øvrige innseilingsteder, dersom noen inntrengere skulle komme forbi Fjøløy. Dette kalles på fagspråket forsvar i dybden. Forsvaret av Stavanger og Rogaland fra sjøsiden går tilbake til begynnelsen av det 16. Århundre, da lensherrer kjøpte inn kanoner til et påtenkt batteri på Kuholmen i Stavanger. Under svenskekrigen (1643 – 1645) ble det bygd en jordvoll – selve Skansen, og i skyteskårene pekte 17 kanoner truende utover Byfjorden. Under den store nordiske krig (1709 – 1720) ble batteriet igjen modernisert. En episode kan trekke fram, Julaften 1711 kom en svensk fregatt stevnende inn i Byfjorden for å proviantere i Stavanger. Fartøyet ble satt i brann, og besetningen på 43 ble tatt til fange og sendt østover.
Rundt 1805 ble nærforsvaret igjen styrket. Det ble blant annet bygd et nytt batteri på Kalhammaren på vestsiden av Vågen, og Skansen fikk nye kanoner. Vetene (for varsling) ble modernisert, og et kyst/strandvern ble opprettet for og møte fiendens landgangstropper. Fra ca. 1830 og fram til 1940 ble Rogaland stående uten festningsartilleri; det var –som vi skal se – først tyskerne som så viktigheten av stasjonære festningsanlegg. 8. mai 1945 overga tyskerne 112 kanoner fra 7,5 til 24 cm, fordelt på 29 batterier som var tenkt i kystforsvaret av Rogaland. Få steder hadde samlet så sterke styrker som her. Årsaken var selvsagt Sør-Vestlandets strategiske betydning. Det å holde kysttrafikken i kontinuerlig drift, var også av avgjørende betydning.
Etter krigen ble Stavanger festning etablert under Kystartilleribrigade Sør, og administrasjonen flyttet i 1952 til Ulsnes. Samtlige fort som inngikk i festningen, ble pusset opp og gjort stridsklare i perioden 1952 til 1960. Hovedfortet i Rogaland har de senere år vært Fjøløy fort. Dagens Kanonmateriell ble hentet fra Stapnes, sør for Egersund. Bestykningen er fire stykker 12,7 cm. Kanoner med rekkevidde 20 000 m. Dette dekker som tidlige nevnt hele Boknafjorden. Kanonene ble prøveskutt og godkjent 24. Sep. 1959. Ildledningssystemene ble skiftet ut med moderne anlegg i begynnelsen av 1980-årene. Ammunisjonen er av nyere dato, og består av moderne sjømålsgranater. Forts gruppen ble senere øvet i en oppsetningsøvelse (-Beach barrage-) i 1990. Rogaland sjøforsvarsdistrikt kalte inn om lag 2500 vernepliktige soldater. Daværende distriktssjef, kommandør Lilleheim og de ansatte på Ulsnes hadde da nedlagt et kjempearbeid for å bringe distriktet opp på forsvarlig nivå. Så langt er dette den største sjømilitære øvelse i Rogaland noensinne. Etter 1990 er kun mindre avdelinger øvet.
Hva blir så situasjonen etter at Stortinget om noen uker eventuelt følger innstillingen i stortingsproposisjonen? Det forutsettes at de nye, lettere missilbatteriene (fartøysbaserte, ombygde antitankmissiler) er operative. Hoved forsvaret av Rogaland vil imidlertid måtte baseres på marinens mobile enheter – i hovedsak ubåter og motortorpedobåter. Hvorvidt dette er tilstrekkelig, er det en politisk sak å avgjøre. Sentralt her vil den sikkerhetspolitiske situasjon være. Det er imidlertid lite tvil om at en viktig æra for forsvaret av Rogaland nærmer seg slutten. Noen vil kalle det en rasering av kystforsvaret, andre vil kalle det en naturlig utvikling.

 
Kildehenvisning:
Stavanger Aftenblad
23 mai 1997