Nordep Vestre Åmøy minedepot

Under Marshall-hjelpen ble det også overført store mengder ammunisjon og sjøminer til Norge, hvilket gjorde at minekommandoen nå kunne spre materiellet utover i sjøforsvarsdistriktene for å heve beredskapen og senke responstiden. Tyskerne hadde under krigen bygget lager for miner på Ulsnes ved Stavanger, men med større krav til sikkerhet, både sivilt og militært, kom krav om bombesikre lagre. Sjøforsvaret måtte se seg om etter en lokasjon hvor man kunne kombinere sikker lagring med et relativt omfattende periodisk vedlikehold.
 
Befaring på mulige lokasjoner for minelager, verksted, kai og administrasjonsbygg i Stavangerdistriktet ble utført sommeren 1952. Åmøy blinket seg snart ut på grunn av sin beliggenhet i innløpet til Stavanger og på god avstand fra andre strategiske mål en fiende kunne tenkes å bombe. I august 1952 forelå en rapport som frarådet Skardaberget på grunn av begrensede muligheter for fremtidig utvidelse, samt at en kai på sørsiden ville bli betydelig mer utsatt for vær og vind en et alternativ på nordsiden. Valget falt derfor på Hegreberget på nordsiden av Åmøy, og arbeidet med å sprenge ut en lagerhall med tilkomsttunnel tok til allerede i november 1952, med anslått byggetid på 19 måneder og en prislapp på 1,5 millioner (1952 kroner)
 
Et drøyt år inn i anleggsperioden, den 22. juni 1953, inntraff en tragisk ulykke inne i fjellet. Tunneldriverne var inndelt i arbeidslag på tre personer som boret på skift og like etter oppstart av det ene skiftet hørtes en eksplosjon innenfra fjellet. Ludvig Gyland og Torger Fossmark ble drept momentant, mens Sigurd Liland ble i all hast brakt til Rogaland Sykehus med alvorlige skader. En undersøkelseskommisjon kom i etterkant frem til at det måtte ha ligget udetonert dynamitt igjen i noen av hullene fra forrige ladning som hadde gått av da boringen tok til igjen.
 
Lenge før lagerhallen i det hele tatt var klar fikk marinen tilført ytterligere sjøminer og det ble bestemt at antallet forhåndslagrede miner på Åmøy skulle dobles. Det ble derfor iverksatt et byggetrinn 2 med en ny lagerhall som skulle stå ferdig sammen med den opprinnelige. På sikt ville man også bygge ytterligere et mineverksted for overhaling da man var redd for at kapasiteten fort ville bli sprengt. Åmøy minelager skulle belegges med 585 miner og med en servicetid på en arbeidsdag pr. mine ville man altså bruke over to år for å rekke over dem alle.

Stacks Image 5
Åmøy Minemagasin med sine to haller ble offisielt overrakt fra Forsvarets bygningstekniske korps og tatt i bruk av Sjøforsvaret den 1. august 1955, men allerede lå det et byggetrinn 3 i startgropa. Videre innover i fjellet ble det snart prosjektert ytterligere lagerhaller for ammunisjon. Byggingen av dette anlegget skulle finansieres ved hjelp av NATO infrastruktur midler, og skulle snart bli kjent som NORDEP. Utvidelsen på Åmøy innbefattet en ny tilkomsttunnel og en rekke mindre lagerhaller og startet sent på 50 tallet, altså etter at den norske delen av anlegget, allerede var satt i drift. Til tross for at selve byggingen ble holdt hemmelig for omverdenen var det allerede norsk basepolitikk et hett tema på slutten av 50-tallet. Situasjonen toppet seg i 1959, da den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung hevdet at Vest-Tyskland i nær fremtid ville opprette militære lagre i Norge. Aftenbladet fikk videre bekreftet via NATO at slike forhandlinger var i gang.
 
Sovjetiske myndigheter leverte inn en protest til den norske ambassaden i Moskva den 16. april 1959 mot opprettelsen av denne typen depoter i Norge og ba samtidig om å ”la være å ta de skritt som kan føre til alvorlige konsekvenser for freden i Nord-Europa”.Protesten ble ikke tatt til følge da norske myndigheter mente at ren lagring av materiell ikke ville bryte med basepolitikken, da lagrene kom til å ligge under norsk kontroll og norsk vakthold i fredstid. Den sovjetiske avisen Pravda meldte at Norge nå hadde startet et farlig spill og var svært skeptiske til at «tyske militarister fylt med revansjetanker» skulle opprette lagre i Norge.
 
10. desember 1959 vedtok stortinget, med bare seks stemmer mot, å tillate alle NATO-medlemsland å bruke lagrene som var under oppbygning i Norge, inklusivt tyskerne.
 
I februar 1962 opprettet den tyske forsvarsministeren ”Hauptdepotgruppe Bereich AF North”, en logistikkgruppe som skulle organisere forhåndslagring av den Vest-tyske marinen sitt materiell i Norge og andre NATO-land. Under et møte i Oslo 10-11 oktober 1962 i regi av Natokommandoen på Kolsås i Oslo «Allied Forces North», AF North, ble avtalen formalisert og den Vesttyske marinen fikk signert bruksrett til åtte slike depoter i Norge. Lagrene var fordelt ut som to ammunisjonslagre, to materialdepoter og fire såkalte POL lagre (Petroleum, Oil & Lubricants). Tre av de åtte lagrene lå i Rogaland hvorav et drivstoffanlegg var bygget i Risavika i Tananger, materialdepot på Rennesøy og ammunisjonslager på Åmøy som ble beskrevet slik:
 
Åmøy Ammunisjonslager:
Dette er en utvidelse av et tidligere norsk minelager. Prosjektet består av en underjordisk del, samt to bygninger på overflaten. En 470 meter lang tunnel går inn i fjellet og en rekke magasiner er sprengt ut på høyre side innover i følgende mønster: To magasin for ammunisjon, fem for miner, ett for torpedoer, to for stridshoder til torpedoer og to for brannrør og tennmidler. Det er traverskraner i taket i mine- og torpedolagrene. På overflaten er det bygget torpedoverksted, gyroverksted, kompressorrom og reservedelslager. Ved kaien er det også bygget fire eksplosivverksteder.
Stacks Image 9
Driftsutgiftene rundt lagringen skulle etter avtalen dekkes av Bundeswehr og ble kamuflert i den forstand at betalingen gikk via Natos sjef i Nord-Europa, CINCNORTH, på kolsås i Oslo, som igjen betalte Sjøforsvaret. På denne måten ville man dermed på budsjettene kunne skjule at tyske Bundesmarine i praksis overførte penger til Sjøforsvaret.Avtalen om tyske ammunisjons- og materiellagre i Norge ble altså signert på et tidspunkt da tyske orlogsfartøy knapt hadde vist seg i norske havner siden 1945, eksempelvis kan det nevnes at det første tyske flåtebesøket i Stavanger etter annen verdenskrig var den 4. mai 1960. Besøket skapte naturligvis protester og avisoverskrifter, men lite visste man naturligvis da om hva som var i ferd med å skje på Åmøy.
Innen juli 1965 hadde den tyske marinen så langt overført 375 tonn materiell og ammunisjon, samt 600 sjøminer til lagre i Norge. På Åmøy hadde tyskerne i hovedsak miner, håndvåpen og artillerigranater, men også et antall flytorpedoer på lager for tyske fly som i en konflikt ville blitt stasjonert på Sola flyplass. På Rennesøy var det i hovedsak sanitetsmateriell sammen med et bredt utvalg reservedeler og forskjellig materiell til å understøtte den tyske marinen.
 
Etter hvert som ammunisjonslageret på Åmøy fyltes opp kom det for dagen at lageret lå for nær bebyggelsen i forhold til sikkerhetskravene for det omfanget sprengstoff man hadde plass til på Åmøy. Dette kom som en overraskelse for Sjøforsvaret som selv hadde oppført en rekke boliger for personellet som arbeidet ved det norske minelageret. Det viste seg at utvidelsen fra norsk minelager til NATO-depot hadde vært så hemmelig at Forsvarets bygningstjeneste ikke hadde informert Sjøforsvaret om de nye kravene som ville komme. Løsningen ble Sjøforsvaret fikk dispensasjon mot at de av forsvarets boliger som lå nærmest anlegget ble fraflyttet. Driften av anleggene og deres plassering var lite kjent utenfor kommunens grenser, men utover på 1970 tallet dukket det opp stillingsannonser hvor NORDEP på Åmøy og Rennesøy søkte etter folk med forskjellige kompetanser. Stillingstitler som magasinbetjent, Lagerformann og kontorfullmektig med kjennskap til tysk avslørte kanskje litt for den observante leser, men ellers var det helst rykter om en underjordisk ubåtbase på Rennesøy som minnet om at det foregikk militær aktivitet ute på øyene.
Kroken på døra for Åmøy depot
Da kalenderen viste 1988 hadde NORDEP anleggene på Rennesøy og Vestre-Åmøy en stillingsramme på 54 ansatte, hvorav en betydelig andel var sivilt ansatte. Forsvaret hadde siden 60-tallet vært den største arbeidsgiveren i Rennesøy kommune, men Berlinmurens fall i 1989 og en serie store nasjonale og internasjonale begivenheter skulle snart sørge for store forandringer i forsvarets aktiviteter på Rennesøy.
 
Arbeidet med Rennfast-tunnelene for å knytte Rennesøy til fastlandet hadde på nytt dratt NORDEP-anleggene inn i media. Vegsjefen sitt trasevalg fra Sokn til Åmøy ble avvist av forsvaret, både fordi veien ville komme innenfor sikringssonen til ammunisjonslageret, samt at seilingshøyden under Åmøybrua var for lav. Vegsjefen gikk inn for en seilingshøyde på 12 meter, mens forsvaret krevde minimum 16 meter. Planene ble først forkastet til fordel for en sydligere trase, men bare et halvt år slo forsvaret kontra. Sikringssonen på Åmøy depot kunne innskrenkes da man fremover kun skulle lagre håndvåpenammunisjon på Hegreberget. Veivalget ble dermed slik kommunestyret og Vegsjefen ønsket, men med 16 meter seilingshøyde slik forsvaret krevde.Forsvaret hadde i det stille bestemt seg for å flytte all aktivitet fra Åmøy til Rennesøy
 
Nyheten ble først godt tatt imot, da man øynet et lite håp for enda flere arbeidsplasser under forsvaret i kommunen, men ikke minst var en gigantkontrakt av en størrelsesorden som dette et kjærkomment tilskudd i et lunkent marked.
 
Over på sivile hender
Da aktivitetene ble flyttet fra Åmøy til Rennesøy i 1994, startet prosessen med å avhende anlegget. I og med at store deler av bygningsmassen og tunnelene var finansiert av NATO og Bundesmarine tok det flere år før Forsvarets bygningstjeneste, FBT, kunne avhende området. FBT og Rennesøy kommune åpnet i 1997 for at anlegget kunne overtas for sivilt bruk og lanserte samtidig ideen om et regionalt senter for oljevernberedskap. Stavanger Museum var også tidlig ute og meldte om sin interesse for å bruke fjellhallene som lagringsplass. Kommunestyret i Rennesøy hadde flere runder med diskusjoner før anlegget ble overtatt fra forsvaret, spesielt med tanke på eventuelle økonomiske forpliktelser det ville få for kommunen å overta et så stort anlegg.I dag kalles anlegget Åmøy Fellesmagasin, og brukes som lagringsplass for museene i Rogaland.
 
Litt rart at et anlegg som ble bygget for å sikre fremtiden vår i dag brukes til å sikre fortiden vår…


Kildehenvisning:
Erik Ettrup

Kilder:
 
Riksarkivet, Sørlandet sjøforsvarsdistrikt SSD boks 203 – Åmøy Minemagasin
Aftenposten 23/6-1953
Stavanger Aftenblad 10/4-1959
Aftenposten 17/4-1959
Stavanger Aftenblad 27/4-1959
Chronik des Logistischen Kommandos im Bereich AFNORTH
BAMA BW1-73032b - Agreement between the Norwegian navy & Bundeswehr concerning the naval storage facility at Rennesøy.
Nordep – Erindringer etter 34 års drift
NORDEP – Erindringer etter 34 års drift, s. 20
Stavanger Aftenblad 3/2-1987
Stavanger Aftenblad 27/10-1987
Stavanger Aftenblad 30/5-1998