Målestasjon Vestre Åmøy

Avmagnetisering og akustisk målestasjon Vestre Åmøy

Som en del av den amerikanske våpenhjelpen mottok også sjøforsvaret flere minesveipere av MSO (Minesweeper oceangoing) og MSC (Minesweeper coastal), sistnevnte senere kjent i Norge som ”Sauda-klasse minesveiper”.

Stacks Image 15
Foto: Harald Oanes

I januar 1957 fikk Marineavsnitt Stavanger et brev fra forsyningsstaben i marinens overkommando med følgende tekst: ”Sjefen for Marinen har bestemt at det snarest skal anlegges en degaussing stasjon på Åmøy og utgiftene av bevilgningen dekkes av havneforsvaret. Stasjonen anlegges direkte i tilknytning til Marinens mine- og ammunisjonslager på Åmøy, nærmere bestemt på det midtre av de tre av Marinens minevesen foreslåtte steder på øya.” Forslaget falt på Åmøy da Minevesenet allerede hadde anlagt en viss infrastruktur her som kunne nyttes. Det ble kjøpt ett mål tomt til formålet, beliggende på Kunes på nordsiden av Åmøy og byggingen satte nesten umiddelbart i gang. (1)

Åmøy degaussing stasjon, senere kjent som Åmøy D/G sto ferdig for overlevering 29. august 1959 og kunne da ta imot skip for avmagnetisering. Videre var det laget en akustisk målebane hvor minesveipere kunne kalibrere sonaren mot markører som simulerte miner på sjøbunnen. Stasjonen hadde en besetning på seks mann, Stasjonssjef, ingeniør og fire teknikere. Under oppdrag fikk man også inn radio operatør fra Stavanger for å holde kontakt med skipet. (2)

Etter at den tyske marinen hadde tatt i bruk det nyopprettede NORDEP-anlegget som i praksis var en utvidelse av minevesenets lager i 1963, viste tyskerne også naturlig nok interesse for å kunne kalibrere egne minesveipere på Åmøy. Etter forhandlinger signerte den tyske forsvarsministeren på vegne av Bundesmarine Erprobungsstelle 71 den 8. juli 1964 en kontrakt med sjøforsvarets forsyningskommando som innebar ikke bare bruksrett til anlegget, men også en utvidelse. Før tyskerne kunne ta anlegget i bruk måtte en opprustning til, da sonarutstyret var under stadig utvikling. Kontrakten innebar at det skulle bygges en ny kalibreringssløyfe, samt en akustisk målestasjon for å måle støy fra fartøyene.(3) Alle skip avgir som kjent støy i form av propellarm og hvert skip har dermed sin individuelle ”signatur” som kan gjenkjennes av ikke bare egne, men også fiendtlige styrker. Selv de mest stillegående ubåter vil alltid avgi nok lyd til at de kan fanges opp av hydrofoner, så målet vil alltid være å bygge fartøyer som genererer minst mulig støy. I fjorden mellom Åmøy og Rennesøy ble det anlagt to målebaner og uplassert flere hydrofoner på sjøbunnen. En bane for mindre overflateskip lå i nordvestlig retning fra Åmøy mot Askje, mens en bane for dypvannsmåling av neddykkede ubåter og overflateflateskip i høy hastighet ble anlagt i Mastrafjorden med målepunkt midt mellom Åmøy og Ormaneset på Rennesøy på ca 140 meters dyp. (4) Opprustingen var ferdig i 1965 og den tyske marinen hadde da også betalt for en ny kai på Kvidaneset.(5) Spesielt målingen av overflatefartøy var i mange år en torn i siden på lokalbefolkningen, da de store krigsskipene ofte laget mye bølger når de gikk for full maskin gjennom Mastrafjorden. En ny akustisk målestasjon ble bygget på Heggerneset i Bergen og satt i drift i 1994, etter det har aktiviteten ved Åmøy blitt mindre og mindre.(6)

Erik Ettrup

Kilder:

1. SSD boks 216 2. SSD Boks 177 3. BAMA BW/1-51532 4. BAMA BW/5-91500
5. BAMA BW/1-36432 6. Forsvarets forum, utgave 1/9-2010

Stacks Image 19
Foto: Harald Oanes